En barndom i plastikkposer

By fredag, juli 10, 2015 0 No tags Permalink

11424666_926590530713017_6678000481410703597_o

 

EN BARNDOM I PLASTIKKPOSER

Selv om fuglene kvitrer, trærne strutter i grønt og vi puster lettet ut etter kakebakingen til skoleavslutningen er det noe som gjør oss urolige. Virkelig urolige. Det er været. Kanskje kommer det til å regne på barna i shorts denne sommeren, kanskje blir vi ikke like brune som i fjor og kanskje får vi ikke brukt den nye balkongen. Bekymringene hoper seg opp, vi handler i panikk og bestiller sydentur til hele familien.

Sypå er det også mange urolige familier. I deres kamp for å overleve er hverdagen pulverisert, familiene oppløste og hjemmene knust. I panikk selger de det de måtte ha igjen for å kjøpe seg billetter nordover som en siste utvei. Mens de nordiske barna finner frem den rosa trillebaggen og fyller den med nyinnkjøpte sommerklær velger barna fra sør en bamse, et fotballkort eller en bukse de kan ta med seg når de reiser for godt.

Mens nordiske foreldre kler av barna sine og tar på baderinger, tuller andre foreldre familiens arvesjal rundt sine barn for å beskytte dem ved det samme havet. De nordiske foreldrene leier små varme hender ned på stranden og ut i det deilige vannet. På en annen strand løfter foreldrene små håpefulle kropper ombord i en båt under stjernehimmelen. Kanskje treffes disse barna, kanskje bæres et utmattet barn fra båten på havet forbi badegjestene på stranden. Hvor mange barn som dør i Middelhavet dette året vet vi fortsatt ikke…Men en ting vet vi sikkert; og det er at de fleste foreldre elsker barna sine og ønsker å gi dem det beste de har å tilby.

Norske politikere tok i fjor på seg festklærne og hyllet Malala Yousafzai da hun fikk Nobels fredspris sammen med Kailash Satyarthi. Men samme hvor mye de klappet den kvelden har de fortsatt ikke signert de rette papirene for å få hjem asylbarna vi sendte tilbake ved en feil. Mens politikerne brenner av tid og penger på å finne synderen i ”asylbarnsaken” er barna glemt, de er fortsatt på flukt.

I fjor var over 50 millioner mennesker på flukt. Kanskje var halvparten av disse barn, mange uten foreldre. Mens mine barn ikke får ta trikken alene, reiser millioner av barn på samme alder alene fra krig, fattigdom, utnyttelse og regimer. De møter årstidene uten bagasje, de leker i snøen med plastikksandaler, de spiller fotball i stekende sol med en plastikkflaske mellom teltene eller kanskje sitter de helt urørlige med store barneøyne og stirrer tomt ut i luften. Traumatiserte lever de sin barndom på flukt. Og foreldrene med knuste hjerter setter en fot foran den andre i håp om å finne trygghet for dem.

Hva har vi mennesker igjen hvis alt blir tatt fra oss? Oss selv og ordene. Ordene som kan beskrive marerittene, ordene som kan fortelle hvor vi kommer fra, ordene som kan bygge broer til nye mennesker, ordene som kan få mennesker med makt til å våkne opp, ordene som kan bygge opp igjen drømmer og håp. Ordene stopper ikke ved grenser, fattigdom, krig, naturkatastrofer eller diktatur. Ordene lever så lenge det er mennesker igjen. De fortelles i en godnatthistorie, de viskes i mørket, de skrives i en avis, de ropes på et torg, de bor i en bok og de sprer seg digitalt.  Ordene kan være blant de sterkeste våpen i kampen for rettferdighet og fred.

 

 

 

 

 

No Comments Yet.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


fem × 9 =